Karas kreasjoner

Me-Making March – conclusions

6. april 2016 by Kara

I de siste dagene av mars ble jeg ferdig med Thor og klippet ut stoffet til det nye skjørtet mitt. Thor er den tredje superhelten jeg har heklet, og den beste så langt. Han kan til og med stå oppreist, i hvert fall når han lener seg på hammeren sin. Både hammer og hjelm kan tas av for lek.

For the final few days of March, I finished my arugami Thor, and started cutting out the fabric for my bustle skirt. Thor is the third superhero I crocheted, and is the best of them so far. He can even stand up, even if he has to lean on his hammer to do so. The hammer and helmet are removable.

I liket veldig godt å bli utfordret til å sy hver dag. Jeg bruker alt for mye tid foran datamaskinen, og alt for lite tid på å gjøre de tingene jeg faktisk ønsker. I løpet av denne utfordringen fikk jeg faktisk sydd et helt skjørt på bare 6 dager! Men jeg innså også at mens dette er fint for å få ferdig prosjekter, så har jeg ikke fritid nok til å faktisk sy hver dag. Til det er det for mange andre ting som krever min tid.

I really enjoid the challange of sewing every day for a month. Recently I’ve been wasting way too much time in front of the computer, and spent too little time doing what I actual enjoy. Having this challenge helped me get off my butt and actually get something done. I even finished a complete garment in just 6 days! At the same time, I realized that while this works great for shorter periods of intense sewing, I don’t actually have the free time to be sewing every single day. There are too many other things I need to get done.

Tirsdagen gav meg en vekker. En venninne kom på besøk for hjelp med et mønster hun hadde kjøpt. Mønsteret passet ikke helt, så jeg fant frem litt papir og tegnet noen streker. Så klippet jeg, nålte og endret på prøveplagget rett på henne. Det var kjempegøy!

Etterpå snudde jeg meg for å fortsette på mitt eget prosjekt. First begynte jeg å stresse med å lage et nytt mønster med alle markeringene, slik man finner på kjøpemønster (ja, jeg gjør dette, for jeg er sprø). Jeg bestemte meg tilslutt for å være litt vill og gal og bare bruke mønsteret fra prøveplagget, selv om sømmonnet ikke var perfekt på denne. Dernest oppdaget jeg at jeg ikke hadde nok stoff til skjørtet slik jeg hadde planlagt det, og i hvert fall ikke noe igjen til toppen. Ved det tidspunktet var jeg klar til å bare gi opp hele prosjektet. Venninnen min spurte forsiktig om jeg ikke bare kunne lage skjørtet med litt mindre vidde. Ettersom jeg skal ha kø utenpå trenger jeg ikke egentlig all den vidden jeg hadde.

I had a slight break through on Tuesday, when I had a friend over and was helping her adjust a pattern she had bought. It wasn’t fitting properly, so I whipped out some pattern paper, freehand drew some new lines, and went about pinning, cutting and changing the toile directly on her body. It was a lot of fun!  

Then I turned to my own project. First I was fretting about having to make a perfect pattern, with all the markings and lines you find on professional patterns (yes, I normally do this, because I am crazy). I made a wild decision to just use the first draft of the pattern, as I didn’t actually need any changes, even if the seam allowance was a bit off on this. Then I realized I did not have enough fabric to make the skirt as wide as I had planned, and nothing extra for a top. At this point, I was ready to throw the whole out. My friend carefully suggested that I could just make the back of the skirt a little narrower. Since I was adding an overskirt, I really didn’t need all the fabric.

Da gikk det opp for meg hvor ulikt jeg behandlet de to prosjektene. På henne kunne jeg leke meg, tegne noen tilfeldige linjer og komme opp med et ganske OK produkt, mens på mine egne prosjekt må alt være helt prefekt og slikt jeg har diktet opp i hodet mitt at det må være, hvis ikke kan hele greie like gjerne gå i søpla. Hvorfor det er slik vet jeg ikke, men det passer jo ganske godt inn i avgjørelsen min om å slappe av mer på syrommet og ta ting litt mer som det kommer. Jeg er sikker på at jeg får mye mer gjort hvis jeg gjør det.

That’s when the difference struck me. How come I could just play around with her garments, draw some lines at random and make a pretty good end product, while on my own projects, if it is not perfect and according to some random plan I made up, I feel like throwing it in the bin? I don’t really know the answer to this, but it does fit into my decision to relax a bit more and be a bit more free in the sewing room. I am sure I would actually get a lot more things done if I did.